TESHA -

Å skulle strikke 52 par sokker på et år + å elske sokkestrikking = (nesten) konstant sokking!

Her er par #10, 11, 12, 13 og 14 i rask rekkefølge.

Viss du vil se flere bilder av sokkene og eventuelt finne flere opplysninger kan du sjekke opp prosjektsidene mine på Ravelry.

Par nr.10

er enda et par til min Kjære. Denne gangen helt enkle, oppskriftsfrie
og bil-strikke-vennlige. En dag pr. sokk er godt turutbytte!

De er strikka i flerfarga Regia, 4-ply, på pinne nr.3 (lang rundpinne, Magic Loop).

Det vil si – helt, helt “plain” er litt feil.

Jeg fortsatte ribbinga på overfoten like langt som selve
kilefellinga, og etter det lot jeg den gå nedover foten i en spiss. Litt
for å få variasjon, men også som et lite eksperiment for å se hvordan
det ville påvirke passformen. Min Kjære har nemlig ganske høy vrist.

Par nr.11 og 12

er også bil-strikke-prosjekter, og altså helt rett-fram.

De er strikka i ONline Supersocke 100 på lang rundpinne 3mm (Magic
Loop). Det er et par til farfar (aka min Kjære), og et par til farfars
Gullgutt.

Par nr.13

er et par lange raggsokker til Mini. De er strikka av restene etter
kjolen/toppen jeg strikka til henne litt tidligere (men som kommer til å
bli blogget seinere – innvikla…).

De er strikka i nydelig Babyalpaca fra 123.knit på lang rundpinne
2,5mm (Magic Loop). Kanten øverst er hekla i rustrødt Hifa 2-tråds garn,
også for å matche kjolen/toppen. De rekker helt til knærne, men kan
også brettes ned, som her.

Oppskrifta har jeg fra boka “Myk start”, ei bok jeg bare mer og mer får sansen for!

Jeg gjorde bare den endringen at jeg strikka sokkene fra tåa og opp,
for å ha bedre kontroll både på lengde og garnforbruk. Så lenge jeg bare
feller av med Jeny’s Surprisingly Stretchy Bind-Off går alt bra!

Par nr. 14

er Devon fra “Sock Innovation” av Cookie A.

De er strikka i Regia Classic 4-ply på lang rundpinne 2,5mm (Magic Loop).

Og – TADA!!!

Nå har jeg strikka ALLE sokkene fra boka!!!

En lur idé er å starte med begynnelsen, men så har man jo den gamle
filosofiske saken med høna og egget, da.

Eller i dette tilfellet blir det vel nærmest sauen og ulla…

Nei, nå vet jeg det!

Før jeg begynner å blogge om ting jeg har strikka i sommer kan jeg jo
ta kortversjonen av den lille Hordalandsturnéen min Kjære og jeg hadde i
midten av juli! Det var før vi visste at det ikke kom til å
bli noe særlig til sommer på Vestlandet i år, så vi hadde fortsatt
håpet!

Altså, vi visste såpass:

1) Vi ville til Rosendal

2) Vi ville ende opp i / ved Bergen

3) Burde stått øverst: jeg ville innom minst 1000 garnbutikker –
eller nesten

4) Han ville se minst 1000 båter, helst gamle, i alle fall av tre

5) Vi ville bo på hotell, og vite at det var plass til oss

Alt ble innfridd – og vel så det!

Den éne av de få sommerdagene i år var vi i Rosendal. Kan neppe
beskrives med ord.

Baroniet burde være velkjent for de fleste, men Steinparken
er kanskje ikke fullt så kjent? Dumt.

Den ligger på venstre hånd rett før brua når du kjører opp til
Baroniet, og er bare en liten park der man har samla endel bearbeida og,
sjølsagt ubearbeida steiner fra Folgefonnregionen.

Liten, fin tursti, med plakater til almenn opplysning.

I tillegg ei høyst oppegående (!) oppgangssag, 
Vangssago, som dessverre ikke var i drift den dagen vi var der.

Men før vi kom dit – allerede ved lunsjtider i
Husnes – fikk jeg “metta mi” på mer enn én måte!

Helt overraskende
(dårlig research) dukka det opp en usedvanlig velutstyrt garnforretning,
“Baronessa”, med ei dyktig og trivelig dame “bak disken”!

Det er mulig
det svei litt i bankkortet, men jammen var hu blid, hu som spiste en
herlig lunsj rett etterpå!

Neste dag var det ikke sommer, for å si det sånn…

Det var den dagen halve Hardanger blåste bort eller ramla nedover
fjellsidene. Vi kjørte langs Sørfjorden og opplevde det “live”.

Denne vesle fjørballen hadde imidlertid ingen problemer med å holde
seg fast i blåsten. Dette har den nok gjort før!

Vi tok ferja fra Utne til Kvanndal, og skulle heldigvis utover
Hardangerfjorden, og ikke innover mot Granvin. Raset som stengte veien
gikk nemlig rett før vi la til kai.

I Nordheimsund fant vi både Hardanger Fartøyvernsenter og en flott
garnforretning – ikke dårlig, det!

Om det ble handling? Klart, det!

Men høydepunktet var muligens lunsjen på Fartøyvernsenteret: verdens
beste pai!

Kortreist mat – laga rett utafor Nordheimsund.

1ooo garnbutikker var vel å overdrive, men et besøk på Hillesvåg
Ullvarefabrikk en tidlig morgen – og ha hele butikken, inkludert ei
utrulig flink (og motiverende) ung jente, for seg sjøl – det er vel
stas!

Gubben fant noen gamle båter nede ved kaia han kunne kikke på både en
og to ganger viss han ville.

Jeg handla garn…

Her er litt av den fangsten. Noe er allerede gitt bort, og genseren
til meg sjøl ligger påbegynt underst…

Ellers?

Tja:

Det ble handling på Ikea (blant anna et 2,36 m høyt
skap oppå biltaket i regnværet hjemover…), impulsbesøk på
Janus-fabrikken (med dertilhørende impulskjøp – mye…) og impulsbesøk hos
frisøren (meg) mens Gubben spiste is og drakk kaffe!

OM turen var vellykka? Bortsett fra at bildene taler for seg:

JADA!!!

PS: Jeg fikk strikka én herresokk pr. dag på turen - kan man forlange mer?

Når sant skal sies har det vært litt ekstra “kjør” i
forbindelse med jobben også, men jeg kommer sterkt tilbake!

I mellomtida kan vi jo ta en liten hyttehageprat, for eksempel?

Nest etter strikkinga er det nok hyttehagehobbyen som ligger mitt
hjerte nærmest i sommerhalvåret. Ikke minst fordi vi bor på hytta alle
helger og ferier i “sesongen”.

I headingen viser jeg for tida en av mine yndlingsstauder: Lewisia.

Det er en herlig, nøysom og riktblomstrende sak som ikke alltid er
like lett å få til, men hos oss, ut mot havet på Vestlandet, liker den
seg tydeligvis.

Den finnes i mange fargevarianter – hvit, gul, og alle sjatteringer
av rosa.

Her er noen av mine:

De vokser
i så å si ingenting på ei fjellhylle.

Disse, hvite, kommer tidlig, holder det gående lenge – og blomstrer
gjerne igjen seinere på sommeren!

Disse er litt lysere rosa enn de første, og vokser på den samme
fjellhylla.

Alle disse tre tilhører arten Kalifornialewisia (Lewisia Cotyledon),
mens den neste er en Praktlewisia (Lewisia tweedyi). Den er ikke fullt
så hardfør, men overlevde i alle fall også denne vinteren!

Disse vokser i sandjord i et steinbed, og er litt annerledes enn de
andre, men felles for alle sammen er at de ikke kan fordra å stå fuktig.

Siden de trives så godt hos oss hender det rett som det at vi klarer å
få nye frøplanter til å klare seg også. De blir puttet i små sprekker
her og der – og kommer de seg, er det jo bare en bonus!

Er det rart jeg elsker disse herlige staudene?

Og det er vel ikke vanskelig å forstå at jeg stadig kikker etter nye
fargevarianter?

Men jeg liker nå å kalle det hespetre, eller aller helst hespletre,
som vi sier her på våre kanter.

Av en eller annen merkelig grunn har
også ordet hespletre fått en annen, negativ ladet betydning, nemlig et
usedvanlig lite hyggelig og umedgjørlig kvinnemenneske.

Akkurat dette Hespletreet er helt unikt. Det er laga til meg
av min svært så nevenyttige svigerfar.

Prototypen laga han til dattera si, også kalt Svigers (av meg, da…).
Så nå har Svigers og jeg et nytt ”munnhell”: ”Hva sa det ene Hespletreet
til det andre? Hei, Svigers!”.

Det fungerer helt utmerket, og gjør jobben med å nøste garn fra de
herligste hesper til en ren lek. Til å innvie herligheten (med
håndverkeren sjøl som tilskuer i bakgrunnen) valgte jeg et hespe
Araucania Ranco.

Neste punkt på må-ha-lista er nå et sånn nøsteapparat som kan lage
“pene” nøster i stedet for runde “baller”.

Mye vil ha mer…